Hotellet vi hadde funnet lå i en liten by som het La Tzoumaz de Riddes. Appen sa at hotellet lå på ca 1500 meters høyde. Riddes var lett å finne, det samme var veien opp mot hotellet. Men, da den veien delte seg ble usikkerheten stor.
Nå var det blitt mørkt og det var ikke mye gatelys oppover i fjellet, så mørkt visir var ikke akkurat behagelig nå.
Men vi tok en sjanse på veien som fortsatte rett frem. Det var helt riktig beslutning. Vi fant fram til Hotel-Restauran de la Poste og fikk endelig parkert for kvelden. Dette var et hyggelig hotell med imøtekommende betjening. Vi fikk et tremanns rom som nesten lå på loftet.
På jakt etter kveldsmat oppsøkte vi restauranten. Der skrøt de veldig av pizzaen sin, så vi kastet oss på en slik en. Den smakte faktisk helt ok
Siden vi hadde vært på hjul i ganske mange timer ble det raskt natta for oss.
Morgenen etter var vi veldig spente på hvordan det var på dette stedet vi hadde overnattet. Vi så jo ingenting på vei opp dit. Gjennom vinduet så vi at været fortsatt var på vår side, og bra var det, for den utsikten som vi hadde fra hotellet var helt fantastisk. Kunne våknet opp med den hver dag
Frokosten måtte jo spises på terrassen.
Dagens etappe skulle ta oss til Moseldalen. En distanse på 640 Km. Vi pakket på syklene og forlot hotellet. I dagslys så fikk vi et helt annet inntrykk av veien vi hadde kjørt i mørket kvelden før. Det var egentlig en ganske hyggelig mc-vei.
Formen var blitt mye bedre, så jeg så lyst på det meste. 
Fjellene rundt oss tok nesten oppmerksomheten fra kjøringa, så flott var det.
Vel nede i dalen var det igjen tid for å finne en bensinpumpe
Videre ble det stort sett autobahn. Montreux ble tilbakelagt ganske raskt. Og etter en tankstopp til, var vi tilbake i Tyskland.
Siste blikk mot alpene.
Autobahn A5 er bare en transportetappe. Her gikk milene «raskt» unna. En Harley hører jo egentlig ikke hjemme på autobahn da.
Nødvendig rast med fylling og vanning ble avholdt med ca 13 mils mellomrom.
Været ble bare bedre og bedre så det var godt med litt skygge.
Vi fulgte A5 og A61 oppover. Vi svingte av autobahn i kryss 61. Der tok vi vei B327 nordover og kjørte på skilter til Løf. Veien ned dalsiden var en herlig svingete opplevelse. Vel nede var vi klare for å lete etter overnatting. Vi prøvde først en plass. Det så ut til at de hadde en ganske fin restaurant der, men hun som jobbet i resepsjonen var så sur at vi gikk igjen. Vi traff blink på det neste stedet vi prøvde, Burg Cafe Alken. Her fikk raskt rom og syklene fikk stå inne i den avlåste bakgården.
Det viste seg raskt at vi ikke var aleine på dette hotellet. Det var høysesong for pensjonistturer, så det var lukten av leggevann lå tung i korridorene. Det krydde av damer med lyseblått eller lilla hår!
Og i spisesalen var det et enmannsorkester som spilte hele den tyske schlagerparaden.
Vi pakket ut sakene våre og overlot hotellet til pensjonistene. Nå var det jakten på et spisested som sto på programmet. Vi endte til slutt opp på det hotellet vi først sjekket ut. Restauranten så jo bra ut... Vi tok feil. Sur betjening her også. Det tok lang tid før maten kom, og da den endelig kom var det ikke akkurat noen stor kulinarisk opplevelse. Men vi spiste da opp maten. Vi er da veloppdragne gutter på tur
I mange av byene langs Mosel er det ofte byfester mot helgene. Vi tenkte at det kunne være spennende å besøke en slik en, så vi fikk syklene ut av bakgården og kjørte nedover dalen til stedet Moselkern. Her var det Wein und Heimatfest.
Alle innbyggere var nok tilstede her. Både gammel og ung. Her løp barna rundt mellom bordene mens de voksne koste seg med både vin og sang. Det var også vindronninger der, både årets dronning, og hun som var dronning en eller annen gang på 60 tallet. Levende musikk var det også, og premieutdeling for noe som virka som et rally.
Vel tilbake i Alken måtte vi trille syklene inn i bakgården på grunn av at gjestene som hadde rom på baksiden ikke skulle bli forstyrret.
Vi tok en siste runde langs elva før vi tusla til hotellet. Vel inne på hotellet holdt enmannsorkesteret fortsatt på inne i spisesalen. Vi var ikke lystne på en dans, så vi tusla til rommet og tok kvelden.
Etter frokost var klare for avreise mot Adenau og Nürburgring. Det er blitt en tradisjon som vi prøver å holde på.
Da vi reiste fra Alken var det lettskyet.
Det er ikke lange turen fra Alken til Adenau, 5-6 mil, så vi var framme tidlig på formiddagen.
I Adenau hadde vi som vanlig booket overnatting hos Heinz og Irmgard. Vi har bodd der hvert år siden 2008, så der blir vi tatt godt i mot.
Det var godt å vite at vi kunne pakke ut bagasjen siden vi skulle være her noen dager. Det er alltid litt spenning knyttet til det å skulle ta årets første runde på ringen. Banene har en slik karakter at du ikke bare gir full gass med en gang. Du trenger et par runder for å få svingene inn i kroppen igjen
Når du har blitt kvitt den første spenninga så er det bare å nyte kjøringa.
Den tiden du ikke kjører blir ofte tilbragt på parkeringsplassen eller på et av mange fine tilskuerpunkter rundt banen.
Brünnchen.
Hocheichen – Quiddelbacher Höhe.
Nürburg.
Så gnistene fyker
Selfie i karusellen
Mye kjøring sliter på dekkene og mine nærmet seg ferdigkjørt. Så jeg bestilte nye dekk hos Suzuki i Adenau. Det ble feiret med burnout oppe ved banens høyeste punkt, Hohe Acht.
Da jeg hentet sykkelen med nye dekk spurte jeg hvordan det var med innkjøring av disse. Jeg ville jo ikke kjøre rett ut på banen med de. De i butikken sa at det kunne jeg bare gjøre for dekkene var ferdig innkjørt
Det er service det 
Så da ble det noen runder til før hjemreise.
Nye dekk sa du! Banekjøring sliter helt andre steder enn landeveiskjøring
Siste kvelden i Adenau spiste vi på en restaurant som heter 27 Ventisette. Det ligger like før du kommer til broa ved Ex-Mühle. Maten var god, men skal du ha drikke så styr unna cola. De hadde ikke CocaCola eller Pepsi, men Africola. Denne var ikke god. Vi kjøpte en vanlig og en light, og det var ikke mulig å kjenne forskjell på de to. Du måtte bare tro på det produsenten hadde skrevet på flaska. Dette var noe ordentlig skvip....
Neste dag var det klart for avreise, og vi hadde en etappe på rundt 60 mil foran oss. Det vil si at vi i hvert fall måtte belage oss på 4-5 stopp grunnet sykkel med rekkeviddeangst
Så det var ingen vits i å somle.
Frokost hos Heinz og Irmgard.
Ut av Adenau kjører vi langs elva Ahr. Her er det mange fine idylliske småsteder hvor det er rikelig med overnattingsmuligheter.
Etter hvert svinger vi inn på A61 i nordgående felt og følger det til vi kommer til A1 ved Køln. Herfra er det A1 som gjelder helt fram til Hamburg.
På siste stopp før Hamburg søkte vi opp et passende overnattingssted like utenfor Kiel. Stedet vi booka het Historisches Landhaus Spannan. Det ligger i den lille ubetydelige plassen Spannan Jevenstedt. Det viste seg å være skikkelig ute på bondelandet.
Det virket som om stedet ble drevet av to gamle søstre med hofteproteser og rosa hår. De humpet omkring og serverte mat. Det er var ikke stort å ta seg til her så vi gikk en liten tur for å få litt luft før vi la oss.
Vi våkna opp til flott og varmt vær dagen etter. Turen fra Spannan til Kiel var på 45 Km så det skulle ikke by på problemer. Vel framme på kaia var det litt venting før ombordkjøring.
Hjemturen forløp uten problemer av noe slag, og vi var enige om at det hadde vært en bra tur selvom vi ikke hadde fått kjørt den ruta vi først tenkte på, og at formen ikke hadde vært helt på topp første del av turen.
Det var den turen. Neste referat blir vel fra turen 2017 tenker jeg
