hehehe.... slipp meg aldri til ordet!
En annen tanke. Om dere gidder å lese...

Er om fengselsinsatte... Normenn først og fremst.
Det ganske nylig oppdaget at over 40% av narkomane og fengselsinnsatte lider av ADHD. Tenk for en god "behandling" disse menneskene har fått!
Det har HELT SIKKERT hjulpet. (Not!).
De har blitt mistolket opp gjennom hele livet av både skolevesen og andre etater, ikke minst av fengselet som en institusjon.
Hva med feks invandrere?
Hva slags "riktig" behandling skal vi gi dem?
Kanskje disse også lider av traumer, manier, depresjoner eller annet....
Gir vi de også en rolle som "håpløse" og "problem"-barn (- voksne selvsagt) så kan man vel likvel gi blaffen?
Vi ønsker jo ikke å gi dem en fair sjanse likvel?
Slikt skjer også med vanlige norske innbyggere selvsagt.
Jeg mener ikke at vi skal gi de sjanse på sjanse på sjanse ved å la de gjøre gale ting ved å gi en klapp på skulderen. Er ikke det jeg tenker på i det hele tatt. Men å nå inn til dem og få dem til forstå. Og ved å klare det må vi selv lære oss å forstå dem.
For det er slettes ikke "alle" det er snakk om, men NOEN. Hva vet de/vi om disse "noen"?
Ikke så stort annet enn at de er et "problem", akkurat slikt vi mente - en gang - om ADHD-lidende eller andre lidende.
Vi må gi de behandling og vi må gi de RIKTIG "behandling".
Spørsmålet er bare, hva er "riktig" behandling?
Nå snakker ikke jeg spesiellt til deg Kriz. Har bare behov for å få sagt det liksom.

Et eksempel:
Om en venn har "kjørt seg fast". Snur vi ryggen til og slamrer med døra og slenger noe sarkastisk til fyren når vi blir frustrerte over ikke å bli "hørt" (og tar sjansen på at fyren gjør noe overilt?)
Eller fortsetter vi å bruke tid på å få denne vennen til forstå?
Om det hadde vært en riktig god venn tror jeg det siste.
Vi ville gjort alt som sto i vår makt av de mest pedagogiske innsikter vi måtte besitte i få denne vennen til å unngå å gjøre noe virkelig ille.
En slik metode å møte en venn i nød i, tror jeg er nærmere en løsning enn å snu ryggen til å "fordømme" han og gi han opp i ren frustrasjon.
Vel... nå tror jeg jeg begynner å gå tom...
Og godt er vel det.
Da overlater jeg plassen til noen andre, så skal jeg forsøke å holde meg unna eller i allefall fatte meg i korthet neste gang.
