Som noen av dere sikkert vet så var eg nettop i en ulykke..
Var ikkje rare farten da det smalt men fikk allikavel noen skader
Sykkelen ble kondemert og har no fått meg en ny og bedre sykkel
Men det er et problem, et ganske stort et og faktisk, eg er livredd når eg sitter på sykkelen.
Kjenner klumpen i halsen bare eg ser en bil foran meg bremser.Tenker med engang at her vil eg ikkje klare å stoppe, kvepper hvis eg treffer en bil i en uoversiktelig sving og masse sånne småting..
Er verken trygt for meg sjølv eller andre når eg er i denne tilstanden, mener no eg da...
Eg har kjørt ca 2 timer etter ulykken da eg ikkje helt er frisk i skulderen enda.
Så det eg lurer på er om noen her inne har vært borte i lignende og kan komme med noen råd ??
Vil ikkje slutte å kjøre sykkel bare forde eg smellte med en fyr som ikkje overholdt vikeplikten
Har ikke vært utsatt for noe sånt, som du har. Men jeg vil tro at litt forsiktig "opptrening" av kjøreferdighetene vil bare gjøre godt. Ta litt kjøregård,og pen veikjøring der det er lite trafikk. Kanskje med litt ekstra vekt på unnamanøver/nødsituasjoner.
Dette er bare et forslag fra min side. Har ingen ærfaring fra noe sånn selv.
Uansett; LYKKE TIL! Og velkommen tilbake på veien!
Jeg var for noen år siden borti noe lignende. Kjørte glad og fornøyd i passe tempo på favoritt-sving-veien min, da bakhjulet "forsvant" ut til siden. Dette fordi det var vann i svingen og mitt bakdekk ikke var helt nytt. Seila sidelengs over motgående kjørefelt og inn på en busslomme. Ingen bil i mot og ingen vitner. Og farten var moderat, så skadene på min Jawa ble små. Kunne reise meg og kjøre videre med oppskrapet sykkel, knuste blinklys og såret selvfølelse. :oops:
Men til poenget. Jeg stivnet i hver sving i lang tid etterpå. Mistet mye av gleden ved å kjøre sykkel. Og kjøring i regnevær ble veldig stakato.
Løsningen for mitt vedkommende ble selvfølgelig nytt dekk, og mengdetrening på en stor og trygg parkeringsplass. Måtte få igjen tiltroen til egne ferdigheter og tiltroen til utstyret. Kjørte i store åttetall, kjørte i sikksakk, bremset i sving, i det hele tatt "lekte" med sykkelen. Og etterhvert begynte jeg å stole på både sykkel og meg selv.
Vet ikke om dette hjelper for deg, i og med at din ulykke også innbefattet andre kjøretøyer, men kanskje verdt et forsøk.
1980 Kawasaki Z650SR "Gamle Blå" (I deler for øyeblikket)
2015 Kawasaki KLX250S
2023 Citroen e-C4
2004 Suzuki Liana 4WD
1987 Citroen 2CV Dolly
jeg satt på med en som krasja gamle sykkelen min...
kjørte i en sving, sykkelen glapp og seilte bort under oss,over veien og fastklemt mellom autovern og veien...
etter d så klarte jeg aldri kjøre sykkelen sånn som jeg håpte og ville, ut resten av den sesongen... bremsa ned litt og turte ikke legge meg i svingene. klarte heller ikke sitte på med noen (d liker jeg ikke enda) men nå etter 2 år nesten, 1 1/2 år uten sykkel men bil, nå moped igjen pga ingen bil eller lapp, så kjører jeg endelig uten frykt i svinger osv.... herlig følelse igjen, så skal ha meg sykkel til neste sesong!
Er man redd for svinger så anbefaler jeg deg å ta førerutviklingskurset som senior mc arrangerer. Da får man lov til å kjøre på rudskogen hver torsdag. På bane man bli mer selvsikker og kjenner etter hvor grensen går med tanke på svinger og dekk.
Eneste negative er at man lett får store horn ut på der
Velta på siste turen i fjor høst. Måtte liksom bare få tatt den siste turen før vinteren. Virka som at det var bra føre når jeg starta, men på fjellet fra Orkanger til Snillfjorden var det råskodde og det hadde isa på om natta. Skal kjøre av veien og ta en kort pause. Siden jeg skal inn på en rasteplass til høyre legger jeg sykkelen litt over til venstre før jeg tar høyrsesvingen og der ligger jeg med sykkelen oppå meg. Hadde lite fart, så det ble få skader på sykkelen. Statorhuset/dekselet over dynamoen på v. side fikk en smell, men det var 200 kr for et brukbart et hos Krangnes'n. Verre var det med min selvtillit og tro på meg selv som sjåfør. Snegla meg fram til Hitra og hjem igjen. Brukte minst en time mer enn normalt på turen.
Så når jeg tok fram Panther'n i vår, merka jeg at jeg stivna for hver lille uregelmessighet. Og var det antydning til at asfalten så glatt ut, falt farta til 20 - 30 med en gang.
Det jeg gjorde var at jeg tok to kjøretimer med kjørelærern jeg kjørte opp med. Og fikk bekreftet at jeg kunne behandle sykkelen i trafikken og på landeveien. Og så har det vært å kjøre så mye som mulig, konsentrert meg om svingteknikk og så fikk jeg med meg et halvt MC03 kurs hvor hovedsaken var svingteknikk og bremseteknikk.
Og nå kjører jeg mye ledigere og "tørr" mer. Bl.a er våt asfalt ikke fullt så skremmende som det var tidligere i vår.
For meg var det enkelt. Jeg skulle kjøre motorsykkel, uansett, og det har jeg gjort hele våren. Jeg har turt å innrømme for meg selv at jeg var redd, og holdt meg til hastigheter hvor jeg stolte på ferdighetene mine. Etterhvert som jeg har merket at jeg mestrer sykkelen bedre, har hastigheten gått opp, og smilet har begynt å ta fast tilhold et sted midt mellom nesen og haka, og i øynene. Og det er en god følelse.
Tror nok at det beste er å innse at akkurat nå er det ikke så greit, men at du etter noen mil, blir sikrere og trives bedre på sykkelen. Bruk tida nå til å innarbeide god kjøreteknikk. Kontrastyring og bremseteknikk. Start på begynnelsen og konsentrer deg om å kjøre sykkelen mest mulig "riktig", få inn i hodet hvor du skal gi styreimpuls, hvor du skal trykke ned indre fothviler, hvilken fart og hvilket gir som gir mykest kjøring gjennom svingen, enten du er på landeveien eller skal svinge opp innkjørselen hjemme. Tenk sittestilling, at du under oppbremsing flytter vekt fram under tanken. Flytt deg så langt fram på setet at du har så stor vinkel som mulig i albuene, da får du automatisk en mykere kjørestil. Kjør med tåballene på fothvilerne...
Kort sagt, "back to basics" i bøtter og spann. Bruk tida, kjør mye enten i kjøregården, eller på en tom parkeringsplass. Ikke bry deg om store hastigheter. Ta det rolig til du får tryggheten tilbake.
Med dette håper jeg du kommer deg på sykkelen og finner tryggheten igjen.
Syns det er tøft gjort av deg å kjøpe ny sykkel, og være så motivert for å kjøre igjen, som du tydeligvis er. Og det at du deler med oss erfaringene fra ulykken, spør oss på forumet om råd til ny sykkel og nå spør om hva nå? viser at du har gjort unna mye tankearbeid/bearbeiding av ulykken og dine følelser rundt det, og nå er klar for en ny runde med ny sykkel.
Grattulerer med ny sykkel og kos deg med den. Ikke la ulykken ta fra deg gleden med motorsykkelkjøringen.
Ørkendyret kjørte i 2007: 19.820 km, 2008: 22.000 km, 2009: 18.300 km
Er vanligvis å treffe på MCsidens forum
Det er nærmest som en naturlov at man en eller annen gang skal i bakken.
For meg skjedde dette i vår etter å hatt førerkort siden midten på sytti-tallet.
Under kraftig oppbremsing for å unngå å smelle i hekken på bilen foran meg som måtte bråbremse for å unngå fotgjengere som krysset gaten uten å se seg for, gikk det som det måtte gå på fin sand og løs grus på asfalten.
Ordentlig sikkerhetsutstyr var trolig det som reddet meg fra å bli alvorlig skadd. Den siden av hjelmen som traff asfalten først, var ikke spes pen for å si det mildt. Skinndressen gjorde også jobben sin slik den var forutsatt å skulle gjøre.
Problemet i en slik situasjon er at sykkelen blir herpa og man får ikke kommet seg opp og kjørt igjen før det har gått noen uker og sykkelen igjen er kjørbar. Da får man tid til å tenke og bygge seg opp litt for mye angst.
Det viktigste for deg nå er å komme i gang med å kjøre under forhold hvor du føler at du har kontroll og at du mestrer det du driver med. Det er følelsen av å mestre som skal bidra til å få ned angstnivået ditt. Angst fører til at du "fryser" og at du ikke handler rasjonelt og deretter gjør alt det dumme du ikke skal gjøre.
Sørg hele tiden for at du "jobber" under omstendigheter hvor du føler at du har kontroll, og øk mestringsnivået ditt sakte men sikkert.
Som flere her har sagt, back to basic, mengdetrening og kjøreteknikk.
Ikke gi opp, men vær forberedt på at det kan ta tid. Føler du at det går helt rævva en dag, så ikke tving deg selv til å fortsette mere den dagen, for da mestrer du ikke og lærer ingen ting.
Ellers så er ideen med å ta et par kjøretimer sammen med en lærer sikkert en kjempegod ide.
Last edited by Banditbiker on 20 Jun 2005 17:04, edited 2 times in total.
Jeg var 17 år da jeg satt på i DENNE ulykken. I forkant av ulykken var jeg av typen: Det er ingen som klarer å kjøre meg redd. Og det var det ingen som klarte heller... Jeg synes bare fart var dritgøy.
Med en gang i etterkant av ulykken, taklet jeg overhode ikke å sitte på i biler som gikk fortere en 60 km/t. Fikk hjertet helt oppe i halsen hver gang det var en sving, hver gang bilen foran bremset osv osv osv...
Nå ca 6 år etter ulykken har det normalisert seg. Jeg har ingen problemer med å sitte på i bil, men liker det fremdeles ikke. Jeg vil aller helst kjøre selv. Men så lenge folk ikke beveger seg vesentlig over fartsgrensene så går det greit...
Tror nok også som det er blitt nevnt over, at løsningen er tid og prøving. Start forsiktig, og kjør enkle ruter... øk vanskelighetsgrad og lignende over tid, til slutt vil du være der du var før du ble påkjørt + en viktig erfaring rikere.
Om det er en mager trøst, så kan det vel allikevel være en tanke at "du er ikke alene om det, og de fleste kommer seg over det."
Er VELDIG enig med Banditbiker (desverre faktisk), de fleste opplever minst en ulykke i større eller mindre grad. Det er viktig at vi ikke lar den kontrollere hva vi kan og ikke kan gjøre, men også at vi lærer av det. I ditt tilfelle så går det nok mer på å stole mindre på medtrafikkanter enn på kjøreferdigheter slik som flere andre har nevnt...
Iallefall godt å vite at jeg ikke er alene om å ha skate`et på asfalten... fort gjort.. Forstår godt at enkelte blir skremte, hadde faktisk ventet dette selv, men slapp unna dette... gikk mer inn på han jeg kjørte med
Det er veldig bra at du tør å innrømme at du er redd ! Det burde mange flere vært når de beveger seg ut i trafikken. Ta det pent og ta tiden til hjelp så går forsvinner redslen av seg selv etter hvert.
Det er bevist at eneste som hjelper mot angst er "eksponering".
Det vil da si å være i situasjonen du er redd for.. Det er ubehagelig.. Men det blir mindre og mindre ubehagelig desto mer du jobber, og til slutt tenker du trolig ikke på det mer.
Men det er mange tilnærmingsmetoder.
Sannsynligvis er ikke "overeksponering" mere tjenlig her enn det er i forbindelse med fotografering med tanke på et godt resultat.
