Jeg holdt så hardt i styret at begge underarmene brakk i sammenstøtet. Så tok jeg salto over bilen og landet på ryggen midt i veien. En smule fortumlet reiste jeg meg opp for å se til motorsykkelen, men hendene bare hang og slang under armene mine. Resten av kroppen kjentes hel ut, det var nok godt å ha litt "naturlig padding" der. Så var det masse folk rundt meg og bæ-bu til Drammen sykehus. Jeg var så full av adrenalin at jeg ikke hadde noen store smerter, og på sykehuset pumpet de meg full av morfin og resten av dagen var bare morsom.
To dager senere fikk jeg operert inn titan-plater og skruer i begge armene. Disse er så små at beinet gror rundt dem, og de skal være der hele livet. Platene holder bein-restene i underarmene sammen slik at jeg slipper å bruke gips. Jeg kan derfor klare meg uten hjelp i dagens nødvendige gjøremål. Jeg merker også daglig fremgang i styrke og bevegelighet i armene, veldig bra for psyken.
Familie, venner og kolleger har vært fantastiske, det har ikke vært mangel på galgen-humor
Jeg har ikke fått skrekken for motorsykkel, men litt økonomisk lavvann kan nok påvirke hva som skjer fremover. Jeg brukte fullt utstyr (med unntak av ryggskinne) av nokså dårlig kvalitet. Hvis jeg eller bilen hadde kjørt raskere eller hvis jeg hadde truffet i en annen vinkel mot bilen ville jeg trolig blitt kastet over autovernet og fått helt andre skader, og forskjellen mellom dårlig og bra utstyr ville blitt mer synlig. Alt i alt er jeg utrolig heldig som ikke fikk større skader eller bruk for donorkortet.PS: Hvis noen har funnet noe om denne ulykken i en eller annen avis så post gjerne en link dit.
Wow.
Rart å tenke på hvordan vi prata om uhellet mitt på Grava for noen uker siden, og nå som jeg er tilbake på veien er det du som har hatt (u)flaks.. Godt å høre at det går bra med deg, og god bedring!!
