Det var engang en humlepung vestpå, som ville invitere til en helgetur på grus, ....med noko attåt.
Denne humlepungen hadde hodet fullt av ideer, og tidvis dårlig impulskontroll, så brått en dag så hadde han bestilt en overnatting til 12 pers på Ullsaker Panorama, et gammelt, men flott renovert pensjonat oppi høyden nordvest for Dokka.
Stedet er ikke drevet som et pensjonat lengre, men man kan bestille det for feiringer, venneturer, og andre slutta lag.
Men... Så kom det litt turbulente tider i humlepungens liv, og gjennomføringen av helge-grusturen blei utsatt.
Uker og måneder gikk, og nye impulser, ideer og tanker tok form, og "Adventure Gourmet Tour"konseptet begynte å stige fram i bevisstheten.
En litt lengre helgetur på mest mulig løst underlag, med fokus på fine kjøreopplevelser med ånkli motorsykkel, god mat og vin, flott utsikt og noen overraskelser underveis.
Det blei invitert på tur i ettpar fora, og det tok ca 1 time så var det fullbooket.
Good shit, tenkte Humlepungen, jeg får vel kanskje begynne å bestille litt overnattinger da.
Sykkelen pakkes og klargjøres onsdag kveld.
Som sagt så gjort, den første natta blei det Highland Lodge på Geilo, og det er en flott møteplass når folk både fra øst og vest skal møtes.
Invitasjon gikk ut på ettpar ulike fora, og det var fullbooket på "
Torsdag ettermiddag 23.juni ankom de første deltakerne, ølglass blei fyllt til randen og stemningen satt fra 1.stund.
Rundt klokka 1930 var det bordsetning i restauranten, og det blei raskt bestemt at en 3 retters var det gruppa ville ha.
Spørsmålet "om vi ville ha vinpakke"?? blei raskt avklart med et motspørsmål: "er paven katolikk??!
Svar JA.
In vino veritas, in aqua sanitas. (for de som er god i latin, de vet at i vinen ligger sannheten, og i vannet ligger god helse)
Treretters er helt topp, og vi begynner med en tunfisktartar med avocado, fortsetter med kalv med aiolipoteter og annet diverse snacks.
Om det var godt?? ÅÅÅhhh det var forbi hva som kalles "godt"
Desserten var en totrinnsrakett... en sjokoladefondant med vanlijeis (selvsagt laget på huset) og istedet for dessertvin gikk vi for en dessertøl.
Aldri hørt om dessertøl før? Ikke vi heller.... og dette var spesielle greier.
Marshmellow blei brukt som begrep på emballasjen, En av gjengen beskrev smaksopplevelsen som en "RedBull Smoothie", og jeg er langt på vei enig.
Det hadde ikke mye med "øl" å gjøre, men den var både søtlig, og så frisk, at vi nesten kunne føle ørevoksen krakelere.
Nuvel,
vi har det ikke bare moro på slike turer, og denne gang var det tydeligvis min tur til å plages, med en saftig hodepine grytidlig på morran.
Jeg har et relativt klart bilde på årsakssammenhengen, og det gikk over med litt hjelp av farmasia.
Neste morgen kommer kjempefort, frokost blir innhalert og syklene klargjort.
Vi er avgårde omtrent på tid, og etter 5 minutter er vi på vestsida av elva og kan starte på gruseventyret omtrent der avfallsmottaket ligger.
Vi ruller jevnt og rolig nedover, først på morsom grus med litt muligheter for tempo, så blir det mer teknisk over en åsrygg og oppover mot steinbruddet, like over industriområdet i vestenden av Strandafjorden.
En liten pustepause på en "grusautostrada" før vi entrer GS vegen videre nedover mot Ål. Her går det mye rett fram, men om det blir litt for kjedelig, så finnes det medisin for å øke pulsen. Nemlig "fart"
Vi drar på litt, og underholdningsverdien stiger proposjonalt med fartsøkning.
Etterhvert går turen oppover i terrenget, jeg skal ta folket med ut på jomfruelige veger (iallefall for meg)
Oppi fjellet, vest for Ål og Torpo går Ridalsvegen, som viser seg å være en perle, og jeg gleder meg allerede til neste gang jeg kan ta turen over her.
Det er så kjekt å finne alternativer til de kjedelige, overtrafikkerte riksveiene rundt om.
Her oppe møter vi kun noen få biler, og vi har en fin morgen, eller formiddagsstund oppi fjellet.
Men etterhvert skal vi nedover, vi kommer innpå Rv7 ved Trillhus Camping, tar en gjestevisitt på hardt underlag, men få km seinere er vi på Rotnheim, og finner fram til Skarpaåsvegen, som stiger til værs fra byggefeltet "Tuppeskogen"
Ikke mye tupper å se her idag, kun 11 menn i sin beste alder.
Betaler våre bompenger med glede, og kjører til fjells, igjen.
Mange hårnåler skal passeres oppover her, og da gjelder det å "treffe" med fartstilpassing, blikk, plassering på sykkelen for optimal balanse, og når man treffer på disse punktene, er det bare å gladgasse ut av svingen og kjenne på den barnslige gleden, som kun en kontrollert sladd kan gi.
På toppen stopper vi i hogstfeltet og nyter utsikten mot Ridalsberget, og grusveien vi kom kjørende ned på, for en liten halvtime siden.
Nå er vi kommet opp på Torpoåsen, og vi koser oss med utsikt i vakkert vær.
"Her oppe på Vidden er frihed og Gud, der nede famler de andre..."
God stemning i kroppen og solskinn i sjelen... livet er som regel godt i høyden, når man har bra vær.
Etter litt turing hit og dit over Torpoåsen, er vi på tur nedover mot Hemsedal, finner "Grønlivegen" som følger åssida mot Hydnefossen og Hemsedal sentrum, den begynner som en autostrada, men når vi passerer det siste huset, blir den realt gøy.
Hopp og sprett oppover, men det lar seg gjøre å kjøre ganske friskt, og på neste oppsamlings-stopp går smilet trill rundt på de fleste av oss... faktisk alle, når jeg tenker etter.
Så skal vi sørover i retning Gol igjen, på veien langs elva. Og denne er jeg spent på, for denne har jeg ikke sjekket ut på forhånd..
Freestyling på gang altså... spennende.
Den begynner som en helt vanlig grusvei, fast og fin, og etter en snuplass inni skauen blir den litt røffere, med stadig mer gras i midten og dypere og dypere spor. Ved neste snuplass er det bare en gjengrodd grasdekket vei, eller rester av vei... som etterhvert går over i to hjulspor, med gjørme, stein og gress.
En facinerende blanding, og jeg sender en vennlig tanke til gutta lengre bak i gjengen, som kjører på vesentlig mindre agressive dekk en meg. Så midt inne i denne elendigheten stopper jeg, og tenker at vi får samle oss litt.
men jaggu, sekunder seinere er førstemann på plass, og det på Anakee Adventure.
Ikke akkurat et førstevalg på dekkfronten for min del.. ikke til slike turer iallefall.. men det funker likevel helt greit, tydeligvis.
Her står bakhjulet så støtt og godt nedi gjørma at man ikke trengte støtte for å gå fra sykkelen
Stødige ungdommer ute på glatta
Og om du føler at kjøringa di går bra, hjelper gjerne Arild med å få deg helt ut i grøfta
Strekken i feltet er ikke så stor, men vi tar en pust i bakken, og fortsetter nedover, og ikke alt for langt avgårde blir veien tørrere, og etterhvert tar den form av en "vei" igjen.
Good shit. Den siste kilomteren mot asfalt er rein hygge, og snart etter er det fast grunn under hjula, vi passerer Robru, og kjører mot Hemsedal igjen...
Men bare et stykke, vi tar inn mot Golsfjellet på en flott brei vei, passerer Golsfjell Fjellstue, og kjører langs Tisleifjordens sørside, passerer demningen og ikke lenge etterpå kommer en real gøy godbit...
en vei som ikke er merket som vei på kartet, men den tar oss fra et punkt innpå Golsfjellet og ut mot Riksveg 51, og vi ender opp ved Jokerbutikken i Tisleidalen. Joker Fjellbu.
Denne butikken digger jeg, den er som en fullutstyrt delikatesseforretning midt uti "ingenting", det er såklart hyttefolket som er grunnen til at de er så godt skodd på vareutvalg.
Men her tar vi lunch, og utvalget i pålegg står ikke tilbake for noe.
Og i nydelig solskinn koser vi oss på benkene utenfor, og stemningen er fortsatt høy når vi tar og saler opp,
og tar den enkle, men ålreite grusrunden rundt Ølsjøen.
Ikke noe spesielt med denne strekningen egentlig, og etter en mils vei er vi tilbake på asfalt, retning Bagn.
Den svingete FV220 fikk ny asfalt i fjor, og er en nytelse å kjøre litt friskt og freidig på.
I Bagn blir det motbakkeløp opp mot Bagnslinna, og innover Leirskogen, etterhvert på grus, tempoet er veldig ålreit nå på eftermiddagen, og jeg tror alle (iallefall de som har vært der før) er klare for å ankomme Ullsaker.
Det er varmt og deilig, vi er svette, støvete (ja ikke jeg da, men visstnok de som ligger bak) og klare for å ta imot den hellige ånd... ja, altså en iskald pils, mens vi fortsatt er iført kjøreklær.
Så noen kilometer på Rv 33 må vi leve med, og etter bensin og iskrem på Esso'en på Dokka,
svinger vi oss opp til Ullsaker Panorama. ca 675 moh.
Utsikt... det er det første som slår meg når jeg kommer hit.
Den er nydelig.
Men det er ikke levert matvarer her enda, ikke øl heller... krisen er under oppseiling,
det er flere som påstår de lider under tildels kraftig dehydrering og overoppheting,
men da... akkurat da, når panikken og nøden brer om seg i "spillergruppa".... kommer Lillian, fra Joker VestTorpa.
Hun har med godsaker, frokostmat, middagsmat, og øl.. skikkelig kaldt øl..
Slagordet "Øl - kaldere enn svigermors hjerte" har aldri vært mer passende, humøret stiger rett i taket og vi har oss en god time med mannfolkprat, skåling og hygge.
Men noen av oss må i jobb.
Her oppe jobber ingen kokker, vi må ordne sjøl, så kokkelauget mønstrer på, mens andre kan få nyte pils og eftermiddagssolen på terrassen.
Dagen forrett:
Salmatartar, altså salmalaks, røkt ørret, fiiiinhakket sjalottlauk, epler og eplesaft, servert på toast med en skvett sitronsaft og agurk.
Her er kokkelaget helt på høyden, og samarbeidet er non plus ultra. Prøvesmakingen står til "meget godt bestått", og jubelen rundt bordet var helt innafor.
Hovedrett: Pasta Pikant'o
En rett fram sak, der det meste kan rotes ihop i en gryte.
Kylling, soltørket tomat, fløte, balsamico, hvitløk, chili og parmesan, toppet med persille under servering.
En klassiker som sjelden skuffer ganen. Tvert imot.
Desserten gjøres enkel, med Tilslørte Bondepiker
Fløte, kandisert strøkavring og eplemarmelade i flere lag.
Du ber neppe om mer, når dette legger seg på toppen av hoved og forrett..
Men drikke da.. tenker du.. hva drikker man til...
closest chevronVel, til forrett er en perlende Hardangercider et aldeles UTMERKET valg, til hovedretten går det veldig bra med en Barbaresco eller Barolo, personlig foretrekker jeg sistnevnte, som med sin kantete systematikk og beskjedne flytgradering passer til mat med mye smak.
Siden vi var på landet, uten all verdens tilgang på drikkevarer, blei desserten fulgt opp av det som var tilgjengelig i glassene.
Ingen av gutta kunne rapportere om nevneverdig sult etter at gaffel og kniv var lagt ned. Og det eneste vi nå savnet var en "James and Marjorie" som kunne ryddet av bordet, gjort kjøkkenet klart til frokost osv... men vi måtte nok ordne selv..
Og ikke så svært seint, (rundt midnatt) var de fleste under dyna. Ja ikke Vidar da, han ville helst sove i hengekøy på verandaen.
Lørdag - Ferden mot det Lovede Land
Frokost og sånn gikk godt unna, her var de frivillige i arbeid ganske tidlig, og lukten av bacon og kaffe fant veien inn i alle kroker på Ullsaker.
Lennart må nesten få litt cred for sitt engasjement i matlagingen, han var "overalt" og vi skylder han en liten takk
Straks over kl 09 (Pedantisk etter skjema) drar vi avgårde.
Først asfalt i 15-16 km og deretter grus.. tildels løs grus langsmed Dokkfløyvatnet.
Jeg liker denne vegen, man må være "på", og man har rikelig anledning til å ligge i til dels tjukk lausgrus i midten av vegen, og lære seg å blir kjent med den flytende følelsen man får på slikt "pudderføre"
Vi kommer oss heilskinnet igjennom, og fortsetter mot Forsetsvingene, og vel nede i dalen, dundrer vi rett innpå grus igjen, over åsen i retning Segalstad bru.
Denne grusveien over åsen er riktig fin, og vi har bra driv hele veien, også oppover Gausdal mot gamle TET'en, over heia, forbi Rausjøen og innpå Skeikampen.
Ved hovedveien der drar vi nedover, en liten halvmil eller så.. så venstre og inn på en godbit, dette er gamleTET i revers, oppover oppover og deretter over Abborsjøveien... som strengt tatt ikke ligner mye på en vei, mer som en passe godt harvet og dørlig pløyd potetåker.
Men det er jo hjulspor her , så noen bilister tar nok denne snarveien.. men neppe i en senket ungdomsbil.
en liten oppsamling og peptalk før vi drar videre
Så er det nordover, høyt oppi lia over Gudbrandsdalen går veien, mens vi kan se over på Skeikampen. Veien er gøyal, svingete, passe kupert, og nedoverbakken mot Fåvang er LAAAAANG... men tilslutt får vi "landkjenning" med asfalt, og fortsetter langs den supersvingete Fv2532, mot Kvitfjell...
Dette er rein asfaltnytelse, lange sveipende svinger med innlagte hårnåler og bakketopper som får det til å kile på deilige plasser... ja, de som vet..de vet.
Utsikt sørover Gudbrandsdal, fra hårnålsvingene opp mot Kvitfjell
Men man kan ikke BARE ha det moro, så etter veiskillet, der veien fortsetter venstre opp mot Kvitfjell, og vi skal høyre oppover Vestsidevegen. Så nå skifter fra å være asfaltvei til en grusvei. Det blir vel en mils vei med avslappende «rett fram grus», og vi ser hverken folk eller biler på denne strekka.
Personlig synes jeg dette strekket er litt kjedelig, men jeg vet jo hvor vi skal, og snart etter er vi på vei oppover igjen, «Nørdre lia» står det på kartet her, og den ligger litt nord for «Søndre Lia», overraskende nok.
Dette er gammelt TET spor, og den tar oss opp på fjellet mot Peer Gyntvegen ikke så langt fra Gålå.
Og det er nettopp til Gålå vi skal, her er nok en velutstyrt Jokerbutikk, som funker greit som «lunch-site» for dagen.
Smil og latter dominerer rundt bord og benker, bortsett fra hos enkelte representanter for «Nikkers-adelen» som ankommer butikken i Tesla, Porsche, Audi E-Tron etc, for å handle sin daglige rasjon av krepsehaler og kortreist økologisk storfekjøtt.
De skulle nok hatt sin faste plass utenfor, så de kan får noen verdifulle minutter med annet hyttefolk i nikkers og diskutere siste uke på børsen og ikke minst, få litt fri fra kjerringa og masete unger.
Men ikke i dag, mister. I dag var G&G først ute.
Vi fortsetter vestover på Peer Gyntvegen i retning Espedalen, blir vinket igjennom bommen som koster 60kr. pr pers av en trivelig kar… han blei i alle fall trivelig der og da. Penger spart osv…
Svingete grusveg i gjennom stølsgrender, over åser og ned i daler… og det er ikke lett å bli sur, selv om himmelen slipper ned noe fuktig stoff, som kanskje var ment som regn, men bare blei en fortykket våt luft.
Sauer og annet kreatur ser vi lite av, og også bobiler og annet pakk glimrer med sitt fravær i dag.
I Espedalen er asfalten våt, men lufta holder seg tørr.
Den fine runden rundt innsjøen «Olstappen» byr på mer grus og gras, og heldigvis har noen satt opp en plakat der vi kan få Vippse 30kr pr sykkel. Noe jeg gjør med glede, da er det ikke noe «dodgy» med å ta runden rundt her.
Veien er såpass dårlig at det alltid har vært med litt spenning jeg tok runden rundt her, men med Vipps i lomma har man absolutt lov.
Kjempegreier.
Er vel 4-5 km rundt her, og vi ender opp nedenfor Skåbu, der Jotunheimsvegen begynner/slutter, alt ettersom hvilken retning du kommer fra.
Vi skal i retning Skåbu et lite stykke.. opp og inn til venstre, og sikter på østsida av Murudalen.
Den er mer rett fram og man holder vesentlig høyere fart… noen synes kanskje den er kjedelig, men da kjører du bare for seint.
Vi kjører ikke spesielt seint, og når vi har en oppsamlingsstopp (noe vi egentlig bare kan drite i, for alle kjører like bra) får jeg til dels obskøne tilbud fra en av deltakerne.
Tror ikke helt han mente det, han hadde nok bare en bra dose adrenalin innabords…
Murudalen går over i Stålsetervegen, som er en nydelig fjellvei, som tar oss (og deg..om du er så lur å ta turen her) opp i høyden hvor du kan nyte utsikten mot Rondane, før turen går igjennom stølsgrender, og nedover bratteste lia mot Heidal.
Dette er et veistykke jeg tenker på om vinteren, og gleder meg til å kjøre når «fjellkjørsesongen» nærmer seg. Slik også i dag, selv om værgudene ikke har svelget lykkepillene sine. Det er tunge grå skyer men heldigvis ikke regn. Fint kjørevær egentilig, men ikke supert fotovær.
Jaja, jeg har da bilder herfra med høy himmel og støvende veger.
Nede i Heidal er det på tide med bensinfylling.
Bensinstasjonen her er et kapitel for seg, kun EN pumpe som virker, og her kommer vi, 10 motorsykler, med ettpar biler som suplement bakenfor, og to bobiler (DKP) i motsatt retning…
Det knytter seg stor spenning til om det blir håndgemeng, når vi på to hjul er ferdig, og det tid for firehjulingene til å gjøre opp seg i mellom, med tanke på plass i køen.
Men gubben i den fremste bobilen er låghalt og bruker stokk, mens blondina i Volvoen bak oss er både spretten og langhåra.
Det går som det måtte gå… Volvoen vinner, Passaten bak gir plass til de gamle DKPerne, og alle vi på to hjul er ferdige med iskremen og bittelitt skuffa over at det ikke blei mer temperatur.
Jeg river folka mine ut fra filosoferingen, og lover dem flott kjøring, nå på de siste milene mot det Lovede Land.
Jakker lukkes, hjelmstropper festes og hanskene strammes.
Off we go, og så blir det noen få km med asfalt nordvestover, før vi entrer grus og slikt som er gøy oppover mot Bringsfjellet.
Bilde fra en tidligere tur
Vi har SÅ fin utsikt mot Jotunheimen, og man må bare ta seg tid til å nyte litt… før vi svinger ned, ned ned ned, mot innsjøen Flatningen, og passerer i nordvest-enden av denne.
Opp igjen over åsen og ned på asfalten ved Lemonsjøen, nordover og nedover retning Vågå, til det er skiltet «Brimiland»
Det er for oss… her skal vi rakt venstre, opp igjen mot Tessevann, og Brimi Sæter.
Jeg har vært hos naboen ettpar ganger, på «Fjellstugu» men Brimi Sæter skal visstnok være en annen opplevelse.
Vi gleder oss.
Og jammen meg, der står folket og venter på oss, vi er jo en betydelig gruppe blant gjestene i kveld.
"dekan kjem i grevens tid vil eg sei, no kjem regnet for fullt" sier verten, på sin syngende dialekt. Må jo bare digge denne dialekten
Men det viktigste først.. øl.
Øleskapet i resepsjonen lettes for fludium, og når Carlsberg er tom, blir det noe lokalt brygg som kalles «LomB»
Sikkert ikke mer avansert enn «Lom Bryggeri»
Men det schmaacker gåååt, som han sa i reklamen. Mr. Melk. For de som husker sånt… jeg husker altfor godt, den slags uvesentligheter.. men men..
Øl er Øl, og vi dusjer etter tur, når det er min tur, er varmtvannet slutt for i dag, så kan love det blei en «forfriskende» opplevelse.
Men jeg har enerom på «Ysteloftet» så jeg klager ikke så veldig høyt.
Bare litt, inni meg, Sørger for å se blid og glad ut, utenpå.
Mer øl, og snart ankommer flere gjester for kvelden.
Vi spiser på langbord på fjøsloftet, der også 9 stk av oss skal sove etter hvert. Du ser forhengene bak der…? Der er «bingen» for gutta krutt
Det ringes inn til bordsetning, til «Skråpåtå-meny» som de kaller det her.
Om du har vært i alpene i Frankrike eller Sveits, og spist Raclette, så er dette det samme konseptet.
«Raclette» betyr visstnok «skrape av», men her oppe på Brimi Sæter liker de å gjøre alt så lokalt og kortreist som mulig.
Og med tanke på lokal dialekt, er det nok lettere å forholde seg til «skråpåtå» en til «Raclette»
Helt i starten fikk vi en au d'oeuvres med tørket reinsdyrhjerte, servert på hjemmelaget rømme pisket opp med fløte… anrettet på flatbrøt. (bakt på setra… selvsagt) Smaken av Brimi Sæter liksom…
Vanskelig å være uenig sålangt.
Spillergruppa blir raskt enig om vinpakke til føden, og vi begynner med en frisk riesling til forretten, som er en kremet fiskesuppe med ørret fra innsjøen.
Om den var god… den var.. for å si det på nynorsk… «Beyond»
Første hovedrett er en kjøtt/grønnsaktallerken, med små griller på bordet, der osten blir smeltet, skrapet av, og inhalert sammen med grønnsaker og kjøtt.
Og osten? Ja den er laget her i samme bygning som vi sitter.
Det blir noen runder med dette ostegreiene, og her nyter vi en ung spansk rødvin, som de importerer selv.
Etterpå kommer mer utstyr, og reinskjøtt fra fjellet like ved, og kjøtt fra svinenakke, på griser som har tumlet rundt borti Brimiskogen, og blitt fora opp på myse, som blir til overs etter osteproduksjonen.
Om ikke dette setter god nok smak, ølmarineres kjøttet i en del timer før vi får det på bordet.
Jeg trenger neppe å tydeliggjøre så veldig… men dette var en opplevelse. Herlighet så godt.
Og nå drakk vi en eldre, fyldigere rødvin fra samme vinhus, og om det var vin eller hemningsløs matglede som fikk det til å gå litt rundt i hodet, er egentlig helt uvesentlig.
Desserten fulgte opp, og det er ikke annet å si enn at hjemmelaget iskrem, friske bær og sjokolade fra Vågå og nybrent kaffe fra Lillehammer gjør susen når punktum skal settes etter en slik opplevelse.
Kl 23 begynner lokalet å tømmes, og vi sitter ensomme igjen, og nyter inntrykk, både fra dagens kjøring, og denne lille matorgien.
Men før kl 24 er alle i seng, forhengene dratt igjen, og taktfast tømmersaging avslører sinnstilstanden på gjengen.
Bortreist.
Men ikke så lenge… vi var blitt advart ved innsjekk, kl 07 er det melking, og vi våkner til rauting, tramping og klaging fra utålmodige kyr.
Vi får Ole Lukkøye-bæsjen ut av øya, pakker sammen litt effekter og utstyr til lyden og lukten av frokost som er under klargjøring nede i resepsjonen.
Søndag: Homecoming
Og frokosten inntas utendørs i morgensol, og vel var middagen i går veldig bra, men frokosten er den som gjør at alle lover å ta turen tilbake hit.
En stund før kl 09 begynner folk å bli klare, det er vel jeg som ikke helt klarer å løsrive meg fra nybakt brød og hjemmelaget syltetøy.
Stappmette tar vi farvel med gardsbikkja Tessie, saler opp syklene og tar avgårde sørover langs Tesse, og oppover fjellet… rett inn i skyer og regnvær.
Det blir vått og mørkt, såpass mørkt at det det sotede visiret mitt faktisk må åpnes. Og vipps så kjører vi feil.. flere kilometer innover Veodalen, mot Glitterheim.
Men etter hvert skjønner jeg at vi er på galt villspor og returnerer, og finner rett vei i retning Randsverk.
Møter noen andre tohjulinger her, og etter denne grusrunden, settes kursen for Murudalens vestside, tempoet holdes oppe, og ca midtveis slutter nedbøren.
Da tar vi en stopp, jeg får på tørre hansker, og ferden går videre med høy trivselsfaktor, tilbake til stedet der vi kom i går, men nå skal vi retning mot Bygdin og Beitostølen.
Gråvær og tendenser til nedbør er vel det som preger Jotunheimsvegen denne gang.
Men på Bygdin er asfalten tørr, og på Beito tar vi en liten stopp, og ser på muligheter videre.
Alle vil ha med seg Slettefjellsvegen og det skal lunches på Ryfoss.
En «tølper» i gjengen vil ha ostepølse på bensern på Ryfoss, men la gå..
Over Slettefjellet igjen. Det er en fin tur, men på Ryfoss blir det litt klabb og babb…
for denne landsens bensinstasjonen har selvsagt ikke mer enn ettpar pølser som er klare på grillen.
Jaja, vi løser lunchfloken på et vis, og vi blir sånn passe mett.
Nå annonserer førstemann at han kommer til å skille lag om ikke lenge.
Og etter 25km nedover på vestsida av elven ser jeg i speilet at han kjører rett fram, når vi andre svinger opp mot Golsfjellet.
«And then they where nine»
Oppe på Vaset treffer store regndråper oss, når vi skal «tolle» oss inn igjennom bommen der vi entrer Panoramavegen.
Dette er en perle.
Rett nok for brei og god vei for den slags nytelse, men utsikten mot Hemsedalsfjella er prima.
Blir ikke lei av utsikten denne gangen heller, og i år kan vi igjen ta turen over demningen ved Storfjorden, på oppsida av Tisleifjorden. Over Lykkja, mot Hemsedal på tildels kjedelig rettframveg.
Men i Hemsedal har vi en stopp på bensinstasjonen.
Tre mann takker av, og stikker over Hemsedalsfjellet, for å nyte gleden med E16 og køkjøring gjennom Lærdalstunnellen. Og en annen kar annonserer exit mot øst...
Og så var vi bare fire, som nyter Fanitullvegen fra Hemsedal og over mot Leveld og Vats.
Turen blir følelsesmessig avslutta på Varaldsetvegen over fjellet mot Hol og Hagafoss.
Selv om det er en fin tur, begynner hjemoverviruset å ta kontroll over følelseslivet.
Siste stopp på Geilo, Cirkle K.
Det regner, og når bensin-nivået er toppet opp, stikker siste østlending av i retning Dagali, og så er det bare de tre Bukkene Bruse som skal hjem over vidda.
Og nå er det ikke tur lengre... nå er det transport. Jobb... et nødvendig onde for å komme seg hjem.
Tenk om man kunne hatt samme gode følelse i denne retningen, som man hadde på torsdag, når helgen lå forran oss...
Heldigvis, regnet på Geilo varer ikke lenge, før Ustaoset er det tørt, og det holder seg tørt...
Rv7 over vidda går unna i skikkelig bra tempo, og hele veien har jeg sheriffen i hælene.
Klarer ikke å riste han av meg.. men nå kjører han akkurat lik sykkel som meg, så annet er ikke å vente, egentlig.
I tunnellen på østsida av Hardangerbrua tar sheriffen og deputy'en kurs mot Bergen/Voss, og jeg forsetter innover fjorden.. Litt innforbi Lofthus ringer min bekymrede mor (en snill eldre dame som helt frivillig tar alle verdens bekymringer på sine skuldre) for å fortelle at det høljeregner der inne i Odda... jeg er ikke overrasket, for mens jeg kjører i opphold og greit sommervær, ser jeg at det er stålgrått innerst i fjorden, og ganske rett... litt før Tyssedal åpner VårHerre krana, og slepper ned alt på en gang.
Men ny Rukkauniform holder vannet ute, og på utsiden av Folgefonntunnellen er det igjen tørre veger.
Parkerer kl 20.05.
Umiddelbart kommer kvinnen som tidligere var kjent som frk.Fryd og informerer om at "Skynd deg, grillen er varm og jeg er driitsulten"
Og jeg som trodde jeg aldri skulle bli sulten igjen....
Bare så det er sagt, ny Grus & GourmetTour er i støpeskjeen...
Under mottoet "Mer av alt som er godt"
Påmelding kommer
