For et drøyt år siden var det min tur... Akselererer rolig nedover påkjøringsfeltet til E18 fra Asker mot Oslo. Det er kø på motorveien, så jeg tenker at det er greit å kjøre så langt som mulig i påkjøringsfeltet før jeg begynner å trokle. Jeg rakk vel å komme ned ca. 1/3 del av påkjøringa og hadde 70-80 km/t. Plutselig er det en bil i køen som vrenger UT AV KØEN OG INN I PÅKJØRINGSFELTET. Sannsynligvis ville han bruke feltet til å snike litt i køen, i alle fall skjer dette så fort at jeg tror ikke jeg rakk å slippe gassen engang. Det hele er omentrent som om du løper ned en gang og noen river opp ei dør rett foran nesa på deg. Det eneste jeg rekker er å bli redd, så smeller det, HØYT...
Jeg kjenner at sykkelen er borte, før jeg surrealistisk ser blå himmel, grå asfalt, blå himmel, grå asfalt og jeg begynner å grue meg for landinga. Svevet føles som en evighet og jeg registrerer ikke at jeg lander, bare at jeg plutselig ruller langs bakken i ca. fosterstilling. Jeg kjenner bare små dunk på forskjellige steder på kroppen og det oppleves mest som om jeg svever noen cm over asfalten og bare subber nedi innimellom. Sannsynligvis roterte jeg såpass fort rundt at landingssmellen ble spredt utover rundt hele kroppen, type judo-stil, spre energien, så skader den ikke.
Jeg ruller lenge og vurderer å bremse, men tør ikke, i frykt for å brekke armer og bein. Til slutt begynner det å gå litt saktere, men akkurat når jeg skal bremse forsvinner verden under meg (les jeg ruller ned i grøfta). Vel nede på gresset går det til slutt så sakte at jeg tør strekke armer og bein for å stoppe. Litt svimmel gjør jeg en rask vareopptelling, armer, bein, hode og baller, alt virker på plass.
Jeg turte ikke reise meg med én gang, regna med at om noe er brukket kjenner jeg det kanskje ikke enda, så jeg kommer krabbende opp av grøfta på alle fire. Folk kommer løpende fra alle kanter. Når jeg reiser meg kjenner jeg at det er noe galt, det dunker kraftig nede i venstre støvel. Senere så jeg svartsporet bakover sykkelen etter støvelen som kom i klem mellom bil og sykkel. (skrå treff i bilens høyre framskjerm) "Jaja, tenker jeg, jeg lever i alle fall" og begynner å samle vitner og hinkende på et bein ordne litt praktisk rundt skadested. Vitner forteller at både jeg og sykkel var "...mange meter oppe i lufta!"
Før jeg rekker å fylle ut skademelding kommer ambulansen. "Neeei, det skal du ikke, du skal komme hit og legge deg her skal du..." Er bare å høre etter når ung og veldig pen ambulanse-dame leker streng med et lurt smil
Spørsmål 1: Har du vondt i nakken?
Spørsmål 2: Har du på deg ryggskinne?
På sykehuset i Sandvika finner de bruddanvisning i venstre forblad og litt blod i urinen, så det blir overnatting. Ligger på rom med en uhelig syklist og utveksler historier. Trivelig kar, om han kulle lese dette: Jeg har mista mailadressen din.
Faren til bilføreren ringer meg dagen etter og spør hvordan det går. Ut fra telefonsamtalen jetter jeg, og får senere vite at den unge bilføreren IKKE TAR PÅ SEG SKYLDA! (hadde jeg visst dette på stedet hadde jeg slått fyren halvt ihjel med hjelmen min...!) Vi leverer vær vår skademelding, min er meeeeeget godt forklarende og det blir selvfølgelig bilistens skyld. De eneste som IKKE forstår dette er politiet, som klarer å sende MEG et forelegg for ulovlig kryssing av heltrukket hvit stripe. Pr. telefon får jeg forklart de faktiske forhold, og forelegget trekkes tilbake og i bekreftelsen ståre det faktisk grunnet "intet straffbart forhold".
Min nydelige Honda VTR Fire Storm ble kondemnert og ferien gikk i dass. Det eneste jeg hadde med meg hjem var ryggskinna som jeg bruker enda. Men men, jeg overlevde uten nevneverdige skader. Foten er enda ikke helt bra, verker litt når det er kaldt og etter en lang dag på jobb, men den blir bedre og bedre. Forsikringsoppgjøret ble ganske bra, så et par mnd etter smellen kjøpte jeg sykkelen jeg har nå, en VTR SP-1. Det ser ut som "skrekken" er 100% ute av kroppen nå, så neste ambisjon er å få tatt banekurs
It's not the fart that kills, it's the smell....
